VÅR HISTORIE

Dette er høydepunktet i arbeidsdagen. Klokka er kvart på elleve, det knurrer kraftig i mageregionen, lunsjen kaller. I kantina er det alltid varm mat, middag rett og slett, og til høyre på disken står suppe­kjelen. Hver dag serveres en ny, dampende het suppe, signert den temperamentsfulle kjøkkensjefen Victor Ramos.

Han står bak disken og vokter oss med falkeblikk, det gjelder å oppføre seg riktig. Suppa dufter nydelig av kraftige krydderier, og det er raust med innhold. Jeg forsyner meg til det nesten skvulper over kanten. Chilisuppe, perfekt balansert og akkurat så sterk at den skyter ildkuler gjennom kroppen. Som så ofte blir det både en og to æresrunder.

– Victor, i dag er suppa di så god at hvis du hadde vært penere så hadde jeg kysset deg, sier jeg begeistret.

– Du kan jo lukke øya, parerer han og gliser bredt, ligner litt på Brutus, kameraten til Skippern.

Ingen lager så ofte mat til meg som Victor, og ingen har laget så mye godt til meg siden bestemora mi lagde mat til meg da jeg var liten.

– Fy fader, den chilisuppa var helt topp, hva har du oppi? spør jeg.
– Det sier jeg ikke, svarer vår egen Soup Nazi.

Det er ikke noen hemmelighet at kollegaene i huset har et delt syn på Victor. Han er klar over det.
– Noen hater meg. Det kan være at de har klagd på maten, og så har jeg svart hardt tilbake. Nei, jeg angrer ikke. Kritikken har vært grunnløs, og da har jeg ikke noe å beklage. Jeg har da yrkesstolthet, sier Victor.

Det kan vanke tilsnakk også.
– Jeg liker ikke at folk stikker hele hodet oppi suppekjelen for å se på suppa. Den er jo allerede ferdig krydret. Da får de kjeft, sier Victor og snitter en chili på langs med den digre kniven sin.

En serie kjappe hakk, og chilien ligger i småbiter utover fjøla. Jeg sier ikke mer om den saken.

Arven fra far
Victor kom til Norge fra Chile som sjuåring og var ikke gamle karen da yrkesvalget ble tatt.
– Jeg var ti år. Pappa var kokk og lagde mat til alle chilenerne i Oslo. Ikke sånn smakløs chilensk mat, de bruker ikke krydderier i Chile, men mat inspirert fra alle verdenshjørner. Pappa veide 150 kilo og var skikkelig glad i mat. Gryteretter, langtidskokt mat, det var hans greie. Jeg liker å lage sånt selv også, men det beste jeg spiser, er fisk og skalldyr.

Han har jobbet på en rekke restauranter i inn- og utland.
– Har jobbet i Spania og Chile, på høyfjellshotell, cruiseskip, nattklubber. Det er et spesielt liv, du jobber dag og natt, 17. mai og nyttårsaften, og så er det vinsmakinger og etterpå er det ut og ta en øl. Vi kokker er tørste folk.